søndag 31. januar 2010

Snapshots from Mexico

Sist helg lovet jeg noen flere bilder. Så denne helgen har jeg og Photoshop prøvd å ha det hyggelig sammen, men det er ikke lett. Det er helt på det rene at jeg foretrekker å lage mat fremfor å sette sammen bilder, men jeg har iallefall prøvd meg på noen collager. 






søndag 24. januar 2010

Club Med Food Blogger Camp 2010 - Ixtapa, Mexico



Jeg begynner å komme meg nå! Den lange reisen, jetlagen, all den nye kunnskapen, alle inntrykkene og ikke minst, alle de nye vennskapene, har gjort at jeg måtte puste, tenke og reflektere i noen dager før jeg kunne skrive om denne turen.


Donna slapper av på stranden

Sist søndag kom jeg hjem fra en uke sammen med andre matbloggere på Club Med Ixtapa Pacific. Vi har hatt en fantastisk uke med workshoper i matfoto, matstyling, matskriving, multimedlia for blogger og "best practices" for matblogger. Foreleserne har vært noen av de mest suksessrike amerikanske matbloggere, som Elise Bauer som har bloggen Simply Recipes (som har godt over 150 000 lesere hver dag) og forfatter og blogger Michael Ruhlman som har skrevet en rekke bøker (både kokebøker og bøker om amerikansk gastronomi) Hans kone Donna har arbeidet som fotojournalist i 20 år og hun tar nå bildene på Michaels blogg.

Grunnen til at jeg endte opp i Mexico var et ønske om å få møte en matfotograf jeg har fulgt i et par år og som jeg liker veldig godt. Matt Armendariz fra Mattbites tar veldig gode matbilder og han er godt hjulpet av sin partner, matstylisten Adam Pearson. Matt gav oss et innblikk i hvordan han tenker når han skal lyssette til bildene sine og Adam gav oss triks om hvordan vi kan gjøre maten litt penere men likevel spiselig. Det er jo en kjent sak at endel stylister trikser så mye med maten at den faktisk ikke kan spises, men som deltids blogger har du verken tid, lyst eller råd til å lage mat for kameraet og så kaste maten. Maten skal spises!


Adam og Matt sørger for å få nok B-vitaminer

En formiddag fikk vi også høre hvordan bloggerne Jaden Hair fra Steamy Kitchen og legendariske David Lebovitz har arbeidet for å dytte det enorme bloggformatet inn mellom to permer og så ut som bøker.


Det var konstant kameraer, linser, stativer, Mac'er (og noen få PC'er) rundt oss. Her er Jaden i farta.


David håper på å få det beste bildet fra matstylingtimen. Oppe på kjøkkenbenken, rett ved den spiselige maten!


Jeg skal innrømme at som ufaglært skribent kan det være en utfordring og skrive godt og variert om mat. Noen ganger blir det litt for mye "godt, fantastisk og spennende", og det er jo ikke så veldig spennende (skjønner?)! Derfor var det veldig nyttig å få en forelesning med Dianne Jacob. Dianne har lang erfaring som redaktør og arbeider nå som foredragsholder og coach for matskribenter. Oppgaven vi fikk av henne var å skrive spennende, livlig og godt om Corn pops!


Dianne hjelper matskribenter til å skrive bedre og mer levende.

Den siste dagen var det klart for å lære om hvordan man kan variere bloggen sin mer ved hjelp av collager, grafisk design, spørreundersøkelser, livestream og ikke minst video. Todd og Diane er profesjonelle fotografer og sammen driver de mat-, reise- og hagebloggen White On Rice Couple. Under hele uken filmet de oss for å vise oss "hvor enkelt det er". Ja, ja, enkelt er det kanskje ikke, men fint ble det. Her kan du se den video som Todd og Diane lagde fra Club Med Food Blogger Camp.


From White On Rice Couple on Vimeo.


Diane og Todd sier at alt er lett. Jeg har brukt nesten hele helgen til å redigere bilder og slåss mot Photoshop for å lage en collage av all den deilige maten vi spise og alle de gode drinkene vi klarte å tylle i oss. Jeg kommer tilbake med en post til - da også med lenker til de andre deltakernes blogger. Foreløpig får dere kose dere med lenkene til alle forelesernes siden og blogger.

tirsdag 19. januar 2010

Meksikansk fastfood

Ja, så var man tilbake i gamlelandet igjen. På jobb, med en godt fungerende jetlag og hodet fullt av inspirasjon og ny kunnskap. Jeg har vært en uke sammen med ihuga amerikanske matbloggere på Food Blogger Camp på Club Med i Ixtapa (Mexico) og jeg har lært mye. Både om matfoto, matstyling, matskriving og om tekniske løsninger for blogger. Jeg kommer sikkert tilbake til endel av disse tingene i løpet av vinteren, men i dag vil jeg fortelle dere at jeg drømmer om mer av denne meksikanske snacken.

I forrige uke reiste vi fra Ixtapa til Zihuatanejo, for å besøke det store matmarkedet der. Vi spise oss gjennom tacostand for tacostand. Deilig og ganske sterkt. Da jeg kom ut i dagslyset igjen møtte jeg på denne damen som lagde istand forskjellige snacks.









Hun skrellet grønne, umodne mangoer og hadde dem i en pose med limejuice, salt og tørket chili. Det og en plastgaffel var alt som skulle til for å lage en god picklesliknende snack.






Jeg kjøpte meg noen umodne mangoer i går, så jeg skal se om det "virker" med lime, salt og litt Chili Explotion (fra Santa Maria), men jeg er redd for at dette kanskje er et av disse fantastiske feriesmakminnnene som ikke blir helt det samme når det er snø, kuldegrader og ullsokker i nærheten.

lørdag 9. januar 2010

Livets store spørsmål





Sånn har utsikten min vært i dag. Sol, noen skyer og veldig, veldig varmt. Og når man ligger sånn og de eneste bekymringene man har er hvilken restaurant kan skal spise i, eller hva man skal plukke fra den deilige buffeten.... ja da må man jo tenke over livets store spørsmål.

Et viktig spørsmål for tiden er: Kan man virkelig bli lei av guacamole?




Svaret: NEI!

fredag 8. januar 2010

Fryser dere der hjemme?

Hei folkens. Jeg skjønner at det er kaldt hjemme i gamlelandet. Jeg kan meldte at det er ganske behagelig her i Ixtapa, ved den meksikanske stillehavskysten.


Jeg tar livet med ro og venter på at Food Blogger Camp skal begynne på lørdag. Jeg håper det blir en fin uke, men morsomme mennesker og mye ny kunnskap.


Ingen ting som en god bok og matchende is til!



Grapefrukt og en god bananmilkshake er god (og sunn) næring før en tur i bassenget. Tror det blir nok mat når alt starter på lørdag, så jeg holder hodet kaldt i møtet med buffeten her på Club Med Ixtapa.

onsdag 6. januar 2010

Bagatelle - Oslo





Jeg ertet opp noen av dere den natten jeg skrev at jeg hadde vært på Bagatelle, det kom nemlig ingen rapport fra meg. Men nå kommer den endelig.

En av grunnene til at jeg ikke ville skrive med en gang var at jeg hadde tenkt til å skrive om et annet restaurantbesøk først. Jeg var nemlig på Restaurant Oscarsgate i november, akkuratt en måned før Bagatellebesøket. Men etter besøket på Bagatelle ble den ennå vanskeligere å skrive om mine opplevelser på Oscarsgate. Så jeg fikk ikke helt bestemt meg for hva jeg skulle gjøre.

Men dette er altså historien om mitt første (og eneste) Bagatalle. I flere år har jeg og en venn snakket om at vi skulle gå ut og spise vår første Michelin-middag. Bagatelle var lenge det eneste vi snakket om, men etterhvert fikk jeg mer og mer lyst til å spise på Restaurant Oscarsgate. Jeg hadde en følelse av at det var mer moderne, ikke så satt og kjedelig som Bagatelle. Min venn stod på sitt. Han ville på Bagatelle, så det ble mye snakking og lite handling. Men en lørdag morgen i desember fikk jeg følgende tekstmeling: "Har du lest DN? Hellstrøm slutter på Bagatelle. Nå må vi hive oss rundt!" Artikkelen i DN kunne også fortelle at det var fullt på restauranten frem til Hellstrøms siste arbeidsdag, 21. desember. I tillegg var jeg naiv nok til å tenke at stedet kom sikkert til å være (allefall nesten) like bra uten Hellstrøm. Man kunne jo ha fått følelsen av at hans virke har vært TV og bøker den siste tiden og ikke restauranten han ledet. Så jeg tenkte at vi kunne jo like gjerne vente til etter nyttår.
Vidar kastet seg likevel rundt og stod på telefonen i det Bagatelle åpnen den lørdagen og vi fikk bord allerede den påfølgende mandagen. På mandagen fikk vi vite av kelneren vår at de hadde måtte stenge telefonen til slutt. Alle ville ha bord. Folk hadde til og med tilbudt penger for å få et bord!
Jeg skal innrømme at jeg var sånn passe interessert. Skuffelsen etter den første Michelin-opplevelsen en måned før var så enorm at jeg nesten ikke hadde lyst til å gå. Og det var faktisk med ganske mye motvilje meg gikk fra jobben mot restauranten. Den samme dagen, hadde imidlertid hele Bagatelle-fremtiden bitt lagt i grus med nyheten om at hele personalgruppen hadde sagt opp sammen med Hellstrøm. Så jeg forstod iallefall at dette virkelig var siste mulighet.
Hadde jeg ikke hatt et annet Michelin-besøk frisk i minnet hadde jeg nok gått for en stor meny - Bagatelles Grand Menu Creation, men jeg valgte istedenfor å plukke fire retter fra à la carte-menyen. Mine to medsammensvorne denne kvelden valgte den store menyen (og jeg fikk smake - thihi)
Selv om stemningen i lokalet var litt stiv den første halvtimen, så var personalet veldig livlig og uformelle. Kanskje hadde den noe med tingenes tilstand å gjøre, ikke vet jeg, men vi hadde både en kelner og en vinkelner som møtte oss "som oss" og ikke som noen stive gjester som ønsket formell service. Sånn sett var min forrige Michelin-opplevelse meget humørløs og forferdelig formell. Dette lovet iallefall godt.
Før vi begynte på ordentlig, kom det en rekke amuse bouche (et fantastisk ord - glede munnen - altså små smakfulle tester på hva kjøkkenet har på gang).
Vi fikk en overraskende god olivenoljeis, blåskjell i potet- og purresuppe, kongekrabbesalat med blomkålkrem og sjøkrepsgelé, viltterrin og ikke minst, oliven-lollipop (sorte oliven bakt i italiensk marengs). Alt smakte godt og det var så lite av hver smak at man virkelig fikk lyst på mer av alt. Alt dette var fulgt av Champagne.





oliven i italiensk marengs





blåskjell i potet- og purresuppe






olivenoljeis



Nå fikk jeg en liten pause mens mine venner begynte å jobbe seg gjennom den store menyen. Og på passende steder fikk jeg mine fire retter (+ hvileretter) lagt inn. Det skal også sies at jeg fikk smake på alt det mine venner fikk....

Man kan kanskje lure på om det er lurt å bestille pasta på et sted som dette, men det skal jeg si med en gang, det er veldig lurt. Jeg har aldri spist bedre pasta i hele mitt liv
Min første rett var spagettini med parmesankrem, pata negraskinke og hvite Albatrøfler. Himmelsk var det. En rett hvor du bare må lukke øynene og høyt si "Muuuuuummmmmmm". Parmesamkremen var ikke salt, den var silkemyk og med sødme. Skinken smeltet i munnen. Og hvite trøfler hadde jeg mitt første møte med. Jeg kunne gjerne fått litt mer av denne retten på min tallerken, men jeg led ingen nød.




spagettini med parmesankrem, pata negra og hvite Albatrøfler

Senere, fikk jeg sammen med storspiserne, en hvilerett: grapefruktsuppe med is av Granny Smith og te, sammen med skum av Moscato d'Asti.


her hviles det med grapefruktsuppe

Til hovedrett spise jeg reinsdyrfilet med savoykål, krosnerrot* og gresskarpuré. Nok en gang en deilig opplevelse, med et kjøtt som smeltet på tungen. Det eneste negative jeg har å si om noe som helst denne kvelden er at sausen var litt for salt. Jeg er veldig sart på salt, men også mine venner, som fikk den samme retten som meg (dog i halv posjon) var enige om at det var litt for mye salt...


reinsdyrfilet



Etter kjøttet var det bare å velge og vrake i et enormt utvalg av ost....Nam man...



hummm......


Jeg avsluttet med utvalgte iser og sorbeter. Og som jeg skrev den natten jeg kom hjem fra Bagatelle - den basilikumisen kan man drømme om. I tillegg til den, var det vanilje, ananas, banan, aple, pære solbær og grapefrukt.... Nok en gang "Huuuuummmmm".







deilig is


Som seg hør og bør, måltidet ble avsluttet med konfekt, småkaker og godis. I tillegg prøvesmakte jeg flere ting fra mine venners Grand Menu - og jeg kommer spesielt til å huske et fantastisk kamskjell, den første gode gåseleveren jeg har spist - og DEN BESTE tiramisu jeg noensinne har spist. Og jeg har spist endel i jakten på en som smaker mer en en middelmådig dessert.






Kvelden var fantastisk, godt selskap, en småfull Bagatelle-eier som vaklet mellom bordene og veldig hyggelige kelnere. Vi satte oss til bords klokken 2000 - og klokken 0210 gikk vi ut døren, som de siste gjestene. Småfulle, glade og samtidig ganske triste. Vi hadde siste på Bagatelle før første, eneste og siste gang. Og prisen.....tja....rundt 8000,- for to på full meny, meg på en 4-retters o g alle ganske så gladfulle! Veldig dyrt, men en opplevelse vi kommer til å leve på i mange, mange år.

Og hva var så spesielt? Ja, det er vanskelig å ikke sammenlikne med besøket på Oscarsgate en måned før. Jeg syntes at smakene på Bagatelle var renere og enklere. Du får en ting på tallerkenen som smaker himmelsk - ikke fem, ti eller flere ting som eksploderer i munnen med så mange forskjellige smaker at du nesten ikke vet hva du spiser. Den gode smaken og ikke den rare eller overraskende konsistensen står i sentrum - og det liker jeg godt. Det er ingen fasit på hva som er best, men for meg var matopplevelsen på Bagatelle mye, mye større enn den jeg hadde på Oscarsgate. Og servicen - hyggelig, morsom og inkluderende. Ikke stiv og "overfra og ned" som jeg opplevde det på Oscarsgate.



Første, eneste og siste måltid på Bagatelle er ferdig. Vi er de siste gjestene og noen har allerede begynt å støvsuge i hovedsalen....På tide å finne en taxi hjem.... Det er jo det lommeboken trenger nå, en taxiregning!





*Jeg har skrevet krosnerot i mine notater, men jeg finner den ikke igjen på noen nettsider. Kan noen hjelpe meg her? (Morten?) Liten rotgrønnsak, ligner litt på en veldig "krøllete" mandelpotet. Den heter korogi på svensk og Chinese artichoke eller Stanchy affinis på engelsk.


Oppdatering:5. april 2010: Her har vi den (takk for tipset til en anonym leser)