Lekkermunn flytter til egen domene!

Hei folkens,
beklager lite posting i det siste.
Men i dag er jeg i full gang igjen - og jeg har flytttet til www.lekkermunn.no

Velkommen til nye Lekkermunn


Lekkermunn is on the move, check out: www.lekkermunn.com

God påske!

Et lite snaddertips: De ansatte på O&CO har i lang tid prøvd å få meg til å helle de smakstilsatte olivenoljene på vaniljeis. Jeg har strittet imot - og tenkt at det kan ikke være godt. Men, i helgen prøvde jeg vaniljeis og olivneoljen med mandarin. Det var KJEMPEGODT!

Pasta med tunfisk og O&Co-saus

Enten påsken din blir på hytte eller hjemme, så er det vel greit med en rask middag? Selv om denne retten er laget med saus på glass (som vi vanligvis ikke omtaler i pene ordelag her på Lekkermunn), så er sauen på dette glasset helt uten tilsetningsstoffer. Her har du oppskriften på en rask pastarett som ikke krever åpne butikker. Du må bare en tur innom Oliviers&Co først. 

Pasta med tunfisk*

(4 personer)

spaghetti

1 glass O&COs Sauce Lucie Passedat (tomat & koriander)

1 boks tunfisk i olje

1/2 pose O&COs Oliven Taggiasca

salt & pepper

Kok pasta. Hell av oljen på tunfisken og ha tunfisken i en bolle sammen med tomat- og koriandersausen. Olivene har små steiner  så det er opp til deg om du vil skjære ut stenene eller ha olivenene i sausen med steniner i. Jeg hadde mine i, og det gikk fint. Jeg hadde nemlig ikke finere gjester enn at vi spyttet ut stenene underveis. Ha olivene oppi med sausen og hell alt over pastaen når den er ferdig kokt.
*Oppskriften er laget for O&CO 

Grønne bønner

Takket være 70-tallets ihjelkoking av grønnsaker, så er det flere grønnsaker jeg virkelig har måttet jobbe med for å like. Både brokkoli, rosenkål, blomkål og bønner fikk nemlig hard behandling i min barndom. Men når bønnene endelig flyttet seg fra dårlige opplevelser til noe godt, ja da var jeg ustoppelig. Jeg tror jeg kunne ha spist bønner hver eneste dag, enten til kjøtt eller fisk eller i salater. 

Som oftest så damper jeg dem bare, men i det siste har det blitt mye av den franske bistrovarianten, med litt tid i stekepannen sammen med litt hvitløk...
Damp eller kok bønnene i 3 minutter og ha dem over i iskaldt vann. Når bønnene er helt kalde, la vannet renne av. Gi dem deretter en rask tur i stekepanne, med olivenolje og finhakket hvitløk, slik at de blir varme igjen. 

Tabbouleh

Bulgurgryn har en tendens til å bli oversett når jeg titter inn i skapet med tørrvarer. Jeg vet ikke hvorfor, men de blir iallefall stemoderlig behandlet hjemme hos meg. Her om dagen hadde jeg kjøkkenet mer eller mindre fullt av persille og mynte og da syntes jeg at jeg kunne høre burlurglasset rope, langt inne i skapet. Jeg åpnet skapdører, og ganske riktig. Bulgurglasset hadde karret seg frem, kravlet over spagettipakker og røde linser, kjempet seg over puylinser og sesamfrø - og stod der, med armene utslått og sa til meg "Nå er det vel min tur!"

Jeg kunne jo ikke nekte for at det var bulgurens tur og bulguren ville bli til tabbouleh - og da ble det slik. Altså bulgursalat med mynte og persille. En rett fra Midtøsten, som er fin alene som lunsj (kanskje med litt feta til), flott på et buffetbord og deilig til grillmat, enten det er fisk eller kjøtt.

Tabbouleh

(vi var tre sultne damer som hadde denne til lunsj på jobben, med et glass feta til) 

2,5 dl grov bulgur

5 dl vann

en bunt vårløk

cherrytomater

1/2 agurk

1 fedd hvitløk

saften av en sitron

1 neve finhakket flat persille

2 never finhakket mynte

salt & pepper

 4 ss olivenolje (jeg brukte Olivers & Cos olje med mynte, for mer intens myntesmak)

Kok bulgur etter henvisningen på pakken, eller som ris (dobbelt så mye vann som gryn). La bulguren avkjøles. Del tomatene i to, skjær vårløken fint, del agurken i to og skrap ut frøene, skjær den så i skiver, hvitløken finhakkes, det sammen gjør du med urtene. Ha grønnsakene i bollen med bulguren og hell over sitronsaft, olivenolje - smak til med salt og pepper. 

Food Inc.

Jeg hadde virkelig håpet at Food Inc. skulle dra iland en Oscar for beste dokumentarfilm i natt, men slik ble det ikke. Hadde filmen vunnet Oscar hadde kanskje norske kinosjefer funnet ut at de burde sette opp denne filmen på norske kinoer. Men nå må dere gjøre som meg, bestille filmen på nettet.*
Filmen tar utgangspunkt i den enorme endringen som har skjedd i amerikansk matproduksjonen de siste 50 årene. Samtidig som produksjonen har blitt veldig industrialisert, så har fortsatt mange mennesker romantiske tanker om hvordan mat blir til. Disse romantiske forestillingene blir knust i Food Inc. De største amerikanske matprodusentene lever nemlig etter følgende ord: Faster, fatter, bigger, cheaper!

Det er journalistene Eric Schlosser (forfatter av bøkene Fast Food Nation og Chew On This) og Michael Pollan (forfatter av blant annet The Omnivore's Dilemma: A Natural History of Four Meals og Food Rules: An Eater's Manual)  som er fortellerstemmene (og fagkonsulenter) i filmen.


Selv om alt er større og mer omfattende i USA er jeg helt sikker på at filmen kan gi norske forbrukere et innblikk i hvordan matproduksjon (og da spesielt kjøttproduksjon) kan havne på de skrå bredder, hvis profitt, stordriftsfordeler og effektivitet skal overskygge alt som lukter av kvalitet, miljøbevissthet, dyrevern eller arbeidervern.


Jo mer man kan produsere på minst mulig areal, jo bedre for de store produsentene. Bønder som prøver å stanse utviklingen og roe ned i forhold til de stadige økende produksjonskravene blir kuttet ut som leverandører - det blir også de som stiller opp for kamera og forteller om hvordan produksjonen foregår.  Amerikanske kyllinger slaktes i dag etter halve levetiden av det de gjorde for noen tiår siden - og slaktevekten er dobbelt så høy. Dette fører til at kyllingene nesten ikke kan gå. De har nemlig ikke benstruktur som klarer å vokse like raskt som det vekten øker - og beina klarer ikke å bære egen kropp.


Jeg anbefaler alle som er opptatt av matkvalitet å se filmen - og det viktigste lærdommen av filmen er at: 
Hver eneste gang du handler så leverer du en stemmeseddel på hva slags mat butikkene og produsentene skal satse på. Hvis du vil ha kvalitet og du betaler for kvalitet, ja da produserer de kvalitet.





*Filmen finnes kun i sone 1 på DVD - men den finnes på Blu-ray på Platekompaniet

Søt marokkansk lammegryte med aprikoser

Jeg har veldig mange gode matminner fra Marokko og jeg blir aldri lei av marokkanske smaker. Så da jeg så ytrefilet av lam på butikken på lørdag fikk jeg akutt lyst til å lage en marokkansk gryte. "Lagde du gryte av det fine kjøttet?" spurte min kollega, ganske høyt, letterer sjokkert og veldig forundret, da jeg fortalte han om retten på i lunsjen på mandag. Det skal sies at han nylig gikk fra grytene som kokk, og at han stadig må forholde seg til mine spørsmål, oppringninger og undelige matspørsmål. Jeg tenkte ikke på at kjøttet jeg hadde kjøpt var for fint til å lage en gryterett. Kokken var lettere oppgitt over at jeg hadde kokt den gode kjøttet så lenge. Men det ble veldig godt - og selv hans ble overbevist om at det var verd det, når han bare fikk en smaksprøve. Jeg fikk det også for meg at jeg skulle bruke trykkokeren min, så kjøttet ble veldig mørt. Du kan selvsagt lage denne gryta uten trykkoker - du må bare bruke litt lengere tid enn det jeg gjorde.
Nå til grytene!

Søt marokkansk lammegryte med aprikoser

(til 2 personer)

300 gram ytrefilet av lam

2 rødløk

2 fedd hvitløk

1 appelsin (saften og revet skall)

1 boks tomater

2-3 dl vann

2 ts kanel

2 ts paprikapulver

1 terning oksebuljong

1 neve tørkede aprikoser

2 gulrøtter (staver)

1 neve skivede mandler

1 neve finhakket mynte

couscous

Skjær kjøttet i store terninger og brun det i panne. Ha kjøttet i en kjele (eller trykkkoker) og fortsett med å steke løk og hvitløk mørt i pannen. Ha løk og hvitløk i kjelen med kjøttet, og tilsett appelsinjuice, appelsinskall, tomatene, vann, kanel, paprika og buljongterningen. Kok opp, sett varmen ned og la alt sammen småkoke i en time (25 minutter med trykkoker).  Smak på en liten kjøttbit og sjekk at det begynner å bli ferdig. Tilsett aprikosene og gulrøtter og kok videre i 20 minutter (10 minutter i trykkoker). 
Før servering drysser du over skivede mandler og mynte. Serveres med couscous (gjerne kokt i appelsinjuice)
Det er mye sødme i denne gryta, både fra gulrøttene og aprikosen - det er kanskje uvant for noen, men vel verd et forsøk (som kokken selv sa) 

Squashkake

Gulrotkaka har blitt et selvsagt syn på kakebord og kafeer, men jeg husker at det var mange syntes dette hørtes både besyndelig og veldig sunt ut da kakene begynte å dukke opp overalt. I dag vet de fleste at gulrotkake er saftig, godt og slett ikke så sunt. Når jeg setter en squashkake på bordet er det mange som rynker på nesa igjen. Men det er ingen grunn til det - kaka er like saftig (og like usunn) som en gulrotkake. Kanskje du skal prøvde denne i helgen?

Squashkake

3 egg

150 gram brunt sukker

1,5 dl solsikkeolje

250 gram hvetemel

2 ts bakepulver

1 ts natron

1 ts allehånde

250 gram revet squash

50 gram ristede hasselnøtter

til glasur

1 beger Philadelpia-ost

melis

revet limeskal

saften av en lime

ristede hasselnøtter

Sett ovnen på 180 grader. Pisk sammen sukker og egg. Bland så i resten av ingrediensene. Smør en form (jeg brukte en 24 cm springform) og ha i røren. Stekes midt i ovnen i ca. 50 minutter. Avkjøles på rist. 

Glasuren tar du på når kaken er avkjølet. Ha osten, limesaften og revet limeksal i en bolle og rør inn melis til du syntes du har en passende søt glasur. Smør glasuren over kaken og pynt med ristede hasselnøtter.

Litt sykepleie og sykemat

I en uke har jeg ligget rett ut. Jeg har vekselvis kjempet mot en ugrei hals, knitrende ører, tannverk og hissige bihuler. Det har vært ordentlig kjedelig og matlysten har vært helt borte. Noen vil kanskje si at det er ingen fare om jeg mister matlysten i noen dager, men det har ikke vært moro.

Denne uken i senga (og på sofaen) har fått meg til å tenke på "gamledager", da man endelig ble stor nok til å være alene hjemme når man var syk. Det var ordentlig kjedelig! En TV-kanal (i sort/hvitt og som bare sendte rare programmer fra undervisningsavdelingen) og en radiokanal. Og på NRK radio kunne man høre radiovarianten av Trim for eldre, fiskerimeldinger, valutakurser (En escudo ned 0.4) og ikke minst dagens børsnoteringer (Saga Petroleum opp 3,2) Det var drepende kjedelig, men man fikk allefall lov til å ta med dyna ut i stua og ligge på sofaen. Ingen ting var bedre enn at pappa kom hjem, med et Donald og kanskje en liten sykegave... Kanskje en blyantholder fra Holly Hobby? Og så fikk man varm melk med honning og kanel.

Nå kan jeg ligge hvor jeg vil. Jeg har 1000 radiokanaler, 100 dvd-er, nett-tv, mengder med bøker, masse musikk, men det er like kjedelig å være syk. 

I går, siste sykedag, lå jeg og leste i min gamle Schønberg Erken fra 1914. Stor kokebok for større og mindre husholdninger (med illustrasjoner må vite) fra 1914 - og det så ut til at det var litt mer greie på "hjemmesykepleien" på den tiden. Dette får mine egne gamle dager til å fremstå som ganske nylig.

Dette er sakset fra kapittelet Litt sykepleie og sykemat: 

"Faar du sygdom i hjemmet, saa forsøk av bedste evne at stelle godt for den syke. Velg det bedste værelse, og hold det luftig og rent. Sørg for saa god seng som mulig, stil den ut fra væggen, hold den ren og luftig; husk at den syke er avhængig av sin seng. Læg et ekstrateppe over den syke mens der luftes..

....La der staa et litet bord ved sengen; men se efter, at det staar saaledes, at den syke kan naa det. 

La ikke lyset genere den syke. 

....Gaa ikke paa taa; bruk ikke knitrende skotøi, ikke tøfler. La ikke blomster staa i sykeværelset om natten. Byt vand paa dem hver sag og klip litt av stilkene. La aldrig den syke vente paa noget"

Dette er ikke dårlig - er det rart damene ikke kun jobbe hjemme? Vi fortsettet med noen flere perler:

"Vær lykkelig, vær taknemlig for, om du selv kan passe en av dine kjære. Ved indkjøp av næringsmidler maa der kun vælges de bedste og friskeste. Hvis mulig, maa intet kokes i den sykes værelse. Maal eller vei alt, hvad der benyttes ved tillagningen av den sykes mat; her har du ikke lov til at slumpe. Spørg aldrig den syke, hvad han vil ha at spise, tænk selv ut det bedste. Glem ikke serviet. Ta matrester straks væk fra værelset. Glasset med læskedrik kan bli stående"

Det må jeg si. Tenk å bli syk i en slik husholdning. Det hadde vært saker. Det skal nevnes at jeg fikk levert to posjoner med Julia Childs Boeuf Bourguignon på døren (og det var den beste varianten jeg noen sinne har smakt), men ellers har det vært triste matdager.

Fru Henriette Schønberg Erken var ikke snauere enn at hun i sykematkapittelet også viste hvordan man burde dekke bordet for den som er syk. Hva syntes dere om dette? Hvilken variant pleier dere å bruke?

Jeg syntes at sykebord I er litt enkelt og kommer derfor til å gå for sykebord III neste gang jeg er syk:





Ja, da vet dere alle hva dere har å strekke dere etter neste gang noen er syke. Bare så synd at så mange av oss bor alene og må ordne alt sammen selv!

Dette var det jeg fikk til denne uke - varm melk, med honning og kanel. Verken mer eller mindre:

Fransk purre- og potetsuppe (Vichysoissesuppe)

Noen ganger smaker man noe godt og så bruker man år på å finne igjen smaken. Jeg har i flere år prøvd å finne igjen smaken på en god suppe jeg fikk servert for mange år siden. Problemet har vært at jeg ikke har husket hvilken suppe det var. Her om dagen satt jeg og leste i en kokebok som jeg liker veldig godt, Mat og drikke skrevet av Tom Victor Gausdal og Ole Martin Alfsen (her kan du bla i boken), og da gikk det opp for meg. Jeg må ha hoppet over denne siden tidligere, for plutselig husket jeg igjen suppen fra lenge siden. Og det var altså en fransk purre- og potetsuppe jeg hadde smakt. Så da var det jo bare å sette i gang på kjøkkenet. Suppen levde opp til både mine gamle minner og nye forventninger.  

Vichysoissesuppe*

(til fire personer)

250 gram purre (bruk kun det hvite)

250 gram mandelpoteter

smør

1,3 liter vann

4 dl fløte

1 timiankvast

1 laurbærblad

nykvernet sort pepper

selerislat

salt

olivenolje

8 skiver parmaskinke eller annen god spekeskinke**

* Oppskriften er gjengitt med tillatelse fra forlaget Press


Fres det hvite fra purren i smør. Skrell potetene og skjær dem i terninger. Tilsett poteter, timian og laurbær til purren, hell over vannet og la det hele koke i 30-40 minutter, til alt er mørt. Tilsett fløten og kok opp igjen. Smak til med salt, pepper og sellerisalt. Fjern laurbærbladet og timianen før du kjører suppen i en food processor - slik at suppen blir jevn. La suppen avkjøles før du setter den i kjøleskapet til den er kald. Bland gjerne litt olivenolje i hver suppeskål før servering.


**I boken er suppen servert med parmaskinke, i tillegg til at det grønne fra purren som blir smørstekt. Jeg serverte derimot suppen med strimler av rå Salma-laks og det var veldig godt. 

Når man ikke vil lage mat!

Noen ganger passer det dårlig å lage mat. Man orker ikke, man vil ikke, man har dårlig tid, man er lei. Rett og slett. 
Selv snakker jeg ofte høylytt om at det slett ikke trenger å ta lang til å lage god og rask mat. En omelett tar litt over et minutt. Men noen ganger orker man ikke det heller. Man må jo både finn frem en stekepanne og sette på ovnen. 
Hva gjør dere når dere egentlig ikke vil lage mat, men likevel skal spise? Noen tips til sånne dager? Eller kanskje dere aldri er lei? Kanskje er det bare jeg som blir lei av og til? 


Jeg for min del spiser Salmalaks på sånne dager. Et stykke belly loin med sesamfrø, finhakket vårløk, en avokado og litt av Olivers & Cos hvite eddik med ingefær og honning.

Havrekjeks

Jeg er stadig innom Kaffebrenneriet og tar med meg en kaffe tilbake til jobben. Jeg går bestemt inn og tenker at jeg IKKE skal ha med meg noe annet enn en kaffe. Av en eller annen grunn kommer jeg ofte ut med en kaffe og en havrecookie. Jeg kan ikke skjønne det! Min gjentagende trøst til meg selv er at en havrekjeks kan jo ikke være så usunn.
Så: i går kveld tenkte jeg at jeg med selvsyn skulle se hvor sunne disse kjeksene egentlig er. Med hjelp fra min nye anti-kokebok-bok Ratio av Michael Ruhlman (som jeg snart skal gi dere et innblikk i) gikk jeg til oppgaven med liv og lyst (og et billelite håp om at jeg så noe sunnhet). Sunnhet så jeg ikke, men gode ble kjeksene - og i dag serveres de på pensjonistsamling her på jobben min.

Havrekjeks 

(gir 25-30 kjeks)

200 gram smør

100 gram brunt sukker*

250 gram hvetemel

50 gram havregryn**

50 gram rosiner

Pisk smør og sukker sammen til det blir mykt. Tilsett litt og litt av mel og havregryn. Legg til slutt rosinene på benken og kna de inn i deigen. Jeg lagde så en pølse av deigen, pakket den inn plastfolie og la den i kjøleskapet en halv time. Sett ovnen på 180 grader. Skjær skiver av deigen, gi dem så et ekstra dryss med havregryn og legg den på et bakebrett. Kjeksene stekes i 15-18 minutter og avkjøles på rist. 

* Jeg brukte Tate & Lyle light brown soft sugar (du kan selvsagt lage dem med vanlig sukker også, men det brune sukkere gir litt ekstra farge og smak)

** Jeg brukte økologisk, letttkokte havregryn

Spaghetti med hvitløk, chili og persille

Det skal nesten ikke være nødvendig med en oppskrift til denne retten, men noen ganger så må man bare skrive ned de gode tingene man har spist. Dette pastaretten har sikkert et navn, men jeg vet ikke hva det er. Det er et tvilsomt italiensk bekjentskap som har laget denne retten til meg noen ganger - og det er en rask og deilig hverdagsrett, enten til middag eller til en helgelunsj.
Alt er ferdig innen pastaen koker.


Sett på pastavannet, grovhakk hvitløk og rød chili. Kok pastaen mens du surrer hvitløk og chili i en god olivenolje. Bruk middels varm panne ellers er det lett å svi hvitløken, og da blir det ikke noe god. Når pastaen er ferdig kokt heller du av vannet og rører pastaen ned i panna. Rør også inn litt finhakket persille. Ha gjerne litt ekstra olivenolje over også. Man må jo ha litt næring. Serveres alene eller med litt godt brød.


Det var fort gjort det!

Snapshots from Mexico

Sist helg lovet jeg noen flere bilder. Så denne helgen har jeg og Photoshop prøvd å ha det hyggelig sammen, men det er ikke lett. Det er helt på det rene at jeg foretrekker å lage mat fremfor å sette sammen bilder, men jeg har iallefall prøvd meg på noen collager. 

Club Med Food Blogger Camp 2010 - Ixtapa, Mexico

Foto: Matt Armendariz

Jeg begynner å komme meg nå! Den lange reisen, jetlagen, all den nye kunnskapen, alle inntrykkene og ikke minst, alle de nye vennskapene, har gjort at jeg måtte puste, tenke og reflektere i noen dager før jeg kunne skrive om denne turen.

Donna slapper av på stranden

Sist søndag kom jeg hjem fra en uke sammen med andre matbloggere på Club Med Ixtapa Pacific. Vi har hatt en fantastisk uke med workshoper i matfoto, matstyling, matskriving, multimedlia for blogger og "best practices" for matblogger. Foreleserne har vært noen av de mest suksessrike amerikanske matbloggere, som Elise Bauer som har bloggen Simply Recipes (som har godt over 150 000 lesere hver dag) og forfatter og blogger Michael Ruhlman som har skrevet en rekke bøker (både kokebøker og bøker om amerikansk gastronomi) Hans kone Donna har arbeidet som fotojournalist i 20 år og hun tar nå bildene på Michaels blogg.

Grunnen til at jeg endte opp i Mexico var et ønske om å få møte en matfotograf jeg har fulgt i et par år og som jeg liker veldig godt. Matt Armendariz fra Mattbites tar veldig gode matbilder og han er godt hjulpet av sin partner, matstylisten Adam Pearson. Matt gav oss et innblikk i hvordan han tenker når han skal lyssette til bildene sine og Adam gav oss triks om hvordan vi kan gjøre maten litt penere men likevel spiselig. Det er jo en kjent sak at endel stylister trikser så mye med maten at den faktisk ikke kan spises, men som deltids blogger har du verken tid, lyst eller råd til å lage mat for kameraet og så kaste maten. Maten skal spises!

Adam og Matt sørger for å få nok B-vitaminer

En formiddag fikk vi også høre hvordan bloggerne Jaden Hair fra Steamy Kitchen og legendariske David Lebovitz har arbeidet for å dytte det enorme bloggformatet inn mellom to permer og så ut som bøker.

Det var konstant kameraer, linser, stativer, Mac'er (og noen få PC'er) rundt oss. Her er Jaden i farta.

David håper på å få det beste bildet fra matstylingtimen. Oppe på kjøkkenbenken, rett ved den spiselige maten!

Jeg skal innrømme at som ufaglært skribent kan det være en utfordring og skrive godt og variert om mat. Noen ganger blir det litt for mye "godt, fantastisk og spennende", og det er jo ikke så veldig spennende (skjønner?)! Derfor var det veldig nyttig å få en forelesning med Dianne Jacob. Dianne har lang erfaring som redaktør og arbeider nå som foredragsholder og coach for matskribenter. Oppgaven vi fikk av henne var å skrive spennende, livlig og godt om Corn pops!

Dianne hjelper matskribenter til å skrive bedre og mer levende.

Den siste dagen var det klart for å lære om hvordan man kan variere bloggen sin mer ved hjelp av collager, grafisk design, spørreundersøkelser, livestream og ikke minst video. Todd og Diane er profesjonelle fotografer og sammen driver de mat-, reise- og hagebloggen White On Rice Couple. Under hele uken filmet de oss for å vise oss "hvor enkelt det er". Ja, ja, enkelt er det kanskje ikke, men fint ble det. Her kan du se den video som Todd og Diane lagde fra Club Med Food Blogger Camp.

From White On Rice Couple on Vimeo.

Diane og Todd sier at alt er lett. Jeg har brukt nesten hele helgen til å redigere bilder og slåss mot Photoshop for å lage en collage av all den deilige maten vi spise og alle de gode drinkene vi klarte å tylle i oss. Jeg kommer tilbake med en post til - da også med lenker til de andre deltakernes blogger. Foreløpig får dere kose dere med lenkene til alle forelesernes siden og blogger.

Meksikansk fastfood

Ja, så var man tilbake i gamlelandet igjen. På jobb, med en godt fungerende jetlag og hodet fullt av inspirasjon og ny kunnskap. Jeg har vært en uke sammen med ihuga amerikanske matbloggere på Food Blogger Camp på Club Med i Ixtapa (Mexico) og jeg har lært mye. Både om matfoto, matstyling, matskriving og om tekniske løsninger for blogger. Jeg kommer sikkert tilbake til endel av disse tingene i løpet av vinteren, men i dag vil jeg fortelle dere at jeg drømmer om mer av denne meksikanske snacken.

I forrige uke reiste vi fra Ixtapa til Zihuatanejo, for å besøke det store matmarkedet der. Vi spise oss gjennom tacostand for tacostand. Deilig og ganske sterkt. Da jeg kom ut i dagslyset igjen møtte jeg på denne damen som lagde istand forskjellige snacks.

Hun skrellet grønne, umodne mangoer og hadde dem i en pose med limejuice, salt og tørket chili. Det og en plastgaffel var alt som skulle til for å lage en god picklesliknende snack.

Jeg kjøpte meg noen umodne mangoer i går, så jeg skal se om det "virker" med lime, salt og litt Chili Explotion (fra Santa Maria), men jeg er redd for at dette kanskje er et av disse fantastiske feriesmakminnnene som ikke blir helt det samme når det er snø, kuldegrader og ullsokker i nærheten.

Livets store spørsmål

Sånn har utsikten min vært i dag. Sol, noen skyer og veldig, veldig varmt. Og når man ligger sånn og de eneste bekymringene man har er hvilken restaurant kan skal spise i, eller hva man skal plukke fra den deilige buffeten.... ja da må man jo tenke over livets store spørsmål.

Et viktig spørsmål for tiden er: Kan man virkelig bli lei av guacamole?

Svaret: NEI!

Fryser dere der hjemme?

Hei folkens. Jeg skjønner at det er kaldt hjemme i gamlelandet. Jeg kan meldte at det er ganske behagelig her i Ixtapa, ved den meksikanske stillehavskysten.

Jeg tar livet med ro og venter på at Food Blogger Camp skal begynne på lørdag. Jeg håper det blir en fin uke, men morsomme mennesker og mye ny kunnskap.

Ingen ting som en god bok og matchende is til!

Grapefrukt og en god bananmilkshake er god (og sunn) næring før en tur i bassenget. Tror det blir nok mat når alt starter på lørdag, så jeg holder hodet kaldt i møtet med buffeten her på Club Med Ixtapa.

Bagatelle - Oslo

Jeg ertet opp noen av dere den natten jeg skrev at jeg hadde vært på Bagatelle, det kom nemlig ingen rapport fra meg. Men nå kommer den endelig.

En av grunnene til at jeg ikke ville skrive med en gang var at jeg hadde tenkt til å skrive om et annet restaurantbesøk først. Jeg var nemlig på Restaurant Oscarsgate i november, akkuratt en måned før Bagatellebesøket. Men etter besøket på Bagatelle ble den ennå vanskeligere å skrive om mine opplevelser på Oscarsgate. Så jeg fikk ikke helt bestemt meg for hva jeg skulle gjøre.

Men dette er altså historien om mitt første (og eneste) Bagatalle. I flere år har jeg og en venn snakket om at vi skulle gå ut og spise vår første Michelin-middag. Bagatelle var lenge det eneste vi snakket om, men etterhvert fikk jeg mer og mer lyst til å spise på Restaurant Oscarsgate. Jeg hadde en følelse av at det var mer moderne, ikke så satt og kjedelig som Bagatelle. Min venn stod på sitt. Han ville på Bagatelle, så det ble mye snakking og lite handling. Men en lørdag morgen i desember fikk jeg følgende tekstmeling: "Har du lest DN? Hellstrøm slutter på Bagatelle. Nå må vi hive oss rundt!" Artikkelen i DN kunne også fortelle at det var fullt på restauranten frem til Hellstrøms siste arbeidsdag, 21. desember. I tillegg var jeg naiv nok til å tenke at stedet kom sikkert til å være (allefall nesten) like bra uten Hellstrøm. Man kunne jo ha fått følelsen av at hans virke har vært TV og bøker den siste tiden og ikke restauranten han ledet. Så jeg tenkte at vi kunne jo like gjerne vente til etter nyttår.

Vidar kastet seg likevel rundt og stod på telefonen i det Bagatelle åpnen den lørdagen og vi fikk bord allerede den påfølgende mandagen. På mandagen fikk vi vite av kelneren vår at de hadde måtte stenge telefonen til slutt. Alle ville ha bord. Folk hadde til og med tilbudt penger for å få et bord!

Jeg skal innrømme at jeg var sånn passe interessert. Skuffelsen etter den første Michelin-opplevelsen en måned før var så enorm at jeg nesten ikke hadde lyst til å gå. Og det var faktisk med ganske mye motvilje meg gikk fra jobben mot restauranten. Den samme dagen, hadde imidlertid hele Bagatelle-fremtiden bitt lagt i grus med nyheten om at hele personalgruppen hadde sagt opp sammen med Hellstrøm. Så jeg forstod iallefall at dette virkelig var siste mulighet.

Hadde jeg ikke hatt et annet Michelin-besøk frisk i minnet hadde jeg nok gått for en stor meny - Bagatelles Grand Menu Creation, men jeg valgte istedenfor å plukke fire retter fra à la carte-menyen. Mine to medsammensvorne denne kvelden valgte den store menyen (og jeg fikk smake - thihi)

Selv om stemningen i lokalet var litt stiv den første halvtimen, så var personalet veldig livlig og uformelle. Kanskje hadde den noe med tingenes tilstand å gjøre, ikke vet jeg, men vi hadde både en kelner og en vinkelner som møtte oss "som oss" og ikke som noen stive gjester som ønsket formell service. Sånn sett var min forrige Michelin-opplevelse meget humørløs og forferdelig formell. Dette lovet iallefall godt.

Før vi begynte på ordentlig, kom det en rekke amuse bouche (et fantastisk ord - glede munnen - altså små smakfulle tester på hva kjøkkenet har på gang).

Vi fikk en overraskende god olivenoljeis, blåskjell i potet- og purresuppe, kongekrabbesalat med blomkålkrem og sjøkrepsgelé, viltterrin og ikke minst, oliven-lollipop (sorte oliven bakt i italiensk marengs). Alt smakte godt og det var så lite av hver smak at man virkelig fikk lyst på mer av alt. Alt dette var fulgt av Champagne.

oliven i italiensk marengs

blåskjell i potet- og purresuppe

olivenoljeis

Nå fikk jeg en liten pause mens mine venner begynte å jobbe seg gjennom den store menyen. Og på passende steder fikk jeg mine fire retter (+ hvileretter) lagt inn. Det skal også sies at jeg fikk smake på alt det mine venner fikk....

Man kan kanskje lure på om det er lurt å bestille pasta på et sted som dette, men det skal jeg si med en gang, det er veldig lurt. Jeg har aldri spist bedre pasta i hele mitt liv

Min første rett var spagettini med parmesankrem, pata negraskinke og hvite Albatrøfler. Himmelsk var det. En rett hvor du bare må lukke øynene og høyt si "Muuuuuummmmmmm". Parmesamkremen var ikke salt, den var silkemyk og med sødme. Skinken smeltet i munnen. Og hvite trøfler hadde jeg mitt første møte med. Jeg kunne gjerne fått litt mer av denne retten på min tallerken, men jeg led ingen nød.

spagettini med parmesankrem, pata negra og hvite Albatrøfler

Senere, fikk jeg sammen med storspiserne, en hvilerett: grapefruktsuppe med is av Granny Smith og te, sammen med skum av Moscato d'Asti.

her hviles det med grapefruktsuppe

Til hovedrett spise jeg reinsdyrfilet med savoykål, krosnerrot* og gresskarpuré. Nok en gang en deilig opplevelse, med et kjøtt som smeltet på tungen. Det eneste negative jeg har å si om noe som helst denne kvelden er at sausen var litt for salt. Jeg er veldig sart på salt, men også mine venner, som fikk den samme retten som meg (dog i halv posjon) var enige om at det var litt for mye salt...

reinsdyrfilet

Etter kjøttet var det bare å velge og vrake i et enormt utvalg av ost....Nam man...

hummm......

Jeg avsluttet med utvalgte iser og sorbeter. Og som jeg skrev den natten jeg kom hjem fra Bagatelle - den basilikumisen kan man drømme om. I tillegg til den, var det vanilje, ananas, banan, aple, pære solbær og grapefrukt.... Nok en gang "Huuuuummmmm".

deilig is

Som seg hør og bør, måltidet ble avsluttet med konfekt, småkaker og godis. I tillegg prøvesmakte jeg flere ting fra mine venners Grand Menu - og jeg kommer spesielt til å huske et fantastisk kamskjell, den første gode gåseleveren jeg har spist - og DEN BESTE tiramisu jeg noensinne har spist. Og jeg har spist endel i jakten på en som smaker mer en en middelmådig dessert.

Kvelden var fantastisk, godt selskap, en småfull Bagatelle-eier som vaklet mellom bordene og veldig hyggelige kelnere. Vi satte oss til bords klokken 2000 - og klokken 0210 gikk vi ut døren, som de siste gjestene. Småfulle, glade og samtidig ganske triste. Vi hadde siste på Bagatelle før første, eneste og siste gang. Og prisen.....tja....rundt 8000,- for to på full meny, meg på en 4-retters o g alle ganske så gladfulle! Veldig dyrt, men en opplevelse vi kommer til å leve på i mange, mange år.

Og hva var så spesielt? Ja, det er vanskelig å ikke sammenlikne med besøket på Oscarsgate en måned før. Jeg syntes at smakene på Bagatelle var renere og enklere. Du får en ting på tallerkenen som smaker himmelsk - ikke fem, ti eller flere ting som eksploderer i munnen med så mange forskjellige smaker at du nesten ikke vet hva du spiser. Den gode smaken og ikke den rare eller overraskende konsistensen står i sentrum - og det liker jeg godt. Det er ingen fasit på hva som er best, men for meg var matopplevelsen på Bagatelle mye, mye større enn den jeg hadde på Oscarsgate. Og servicen - hyggelig, morsom og inkluderende. Ikke stiv og "overfra og ned" som jeg opplevde det på Oscarsgate.

Første, eneste og siste måltid på Bagatelle er ferdig. Vi er de siste gjestene og noen har allerede begynt å støvsuge i hovedsalen....På tide å finne en taxi hjem.... Det er jo det lommeboken trenger nå, en taxiregning!

*Jeg har skrevet krosnerot i mine notater, men jeg finner den ikke igjen på noen nettsider. Kan noen hjelpe meg her? (Morten?) Liten rotgrønnsak, ligner litt på en veldig "krøllete" mandelpotet. Den heter korogi på svensk og Chinese artichoke eller Stanchy affinis på engelsk.


Oppdatering:5. april 2010: Her har vi den (takk for tipset til en anonym leser)